| |
CV
JOHANSEN, ARNOLD
Adresse: Kvalfjordveien 2 ,9600 Hammerfest
Tlf: 95 70 88 97
E-post: arnoljoh@online.no
Født: Nordreisa, 27 07 1953
Faggrupper: Grafikk
Utdanning:
Statens Kunstakademi 1974 -1981
Stipend
Reisestipend 2002
Statens Garantiintekt 1999
Utstillingsstipend 2001,99
Vederlagfondets stipend 1998
John Savio stipend 1998
Finnmark fylkes 3- årige arbeidsstipend 1995 - 1997
Statens 3 - årige arbeidsstipend 1992 - 1994
Vederlagfondets stipend 1991, 89
Statens rnaterialstipend 1990
Rune Brynestads minnestipend 1988
Chr. Lorck Scives legat 1986
Statens reise- eller studiestipend 1994
Rolf Stenersens legat 1983
Reise og studieopphold
Tyskland, Sveits, .Belgia ,Nederland 2002
New York 1999
Paris 1982
Spania 1979
Separatutstillinger ( i utvalg)
Galleri F-15, Moss 2004
Nord-norsk Kunstnersentrum ,Svolvær 2005
Tromsø Kunstforening 2007,00, 90
Kunstnerforbundet, Oslo 2001,95
Aalesund Kunstforening 1993, 89
Holst Halvorsens Kunsthandel, Oslo 1992
Galleri Norske Grafikere 2010,99,92
Stavanger Kunstforening 1991
Haugesund Kunstforening 1990,97
Trondhjem Kunstforening 1993, 87
Galleri Kampen, Oslo 1989. 87
Harstad Kunstforening 1988
Festspillutstillingen, Harstad 1988
Galleri Langegaarden, Bergen 1987,91
Bodø Kunstforening 1987
Samisk Kunstnersenter, Karasjok 1995
Kollektivutstillinger.(I utvalg)
Munch-museet, Oslo 2009
Utstilling Venezuela 2003
"Impact",Helsinki 2001
«Polararc», Munchen, Tyskland 1996
«Højlys og dyptrykk, fotogravyre i Norden", Odense, Dannmark 1995
Grafikkutstilling, Torshavn, Færøyene 1995
«Polar-Art-Line»,Vandreutstilling i Russland , Finland og Norge 1994
Bharat Shavan International Biennale of prints, India 1989
Print Biennale, Varna, Bulgaria 1989
Kvamutstillingen 1997,88.83
Festival, International des Gravures de Menton, Frankrike , 1988
Grafikkutstillingen, Lillehammer 1988
Exposition Internationale de la Gravure, Ljubljana, Jugoslavia 1987
Heimdalsutstillingen 1991,87
International Biennal of Graphic Arts, Krakow, Polen 1986.84
Norsk Internasjonal Grafikkbiennale, Fredrikstad 1984
Prisvinnerutstilling, Fredrikstad 1986
Separatutstillinger, utland.
Aine Kunstmuseum, Torneå, Finland . 2000
Års- og landsdelsutstillinger
Den Nord-Norske kunstutstilling 1998,94.93,92
Høstutstillingen 2000(invitert),97,91,90, 89, 88, 87, 86, 84, 83, 82
Østlandsutstillingen 1989, 83
Nordnorsk samtidskunst 1989
lnnkjøpt av (i utvalg)
Nasjonalgalleriet 1999,95, 92, 87
Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø 2000, 92. 90, 88
Norsk kulturråd 1992, 87
Museet for samtidskunst, Oslo 1999,89
Bergen Billedgalleri 1988
Trondhjem Kunstmuseum 2008
De samiske samlinger, Karasjok 2005,02
Troms Kunstforening 1988
Troms fylkeskommune 1986
Riksgalleriet 1984, 83
Samisk kulturråd 1999,95
The Aine art Collection ,Torneå, Finland 2000
Utsmykninger
TANN bygget ,universitetet I Tromsø 2007
Sonjatutun helsesenter, Nordreisa 2009
Samisk Vitenskapsbygg, Kautokeino 2009
Regionssykehuset i Tromsø 1991
Engen eldresenter, Bergen 1991
Breilia videregående skole 1990
Finnmark sykepleierhøyskole, Hammerfest 1988
Kystverket, Honningsvåg 2000
Undervisning
Gjestelærer ved Kunstakademiene i Oslo, Trondheim og Bergen 10 ganger i perioden 1986 til
2009. Gjestelærer ved Kunsskolen i Kabelvåg i 2005.
Verv etc.
Styremedlem i UKS, NNBK ,NNKS og SDS.
Styremedlem i Nord norsk kunstmuseum I 4 år.
Juryarbeid
Den nasjonale jury (Høstutstillingen ) 2 perioder.
Stipendkomiteen , 1 periode.
Juryen i NG.
Konsulentarbeid
Kunsnerisk konsulent for sametingsbygget Karasjok.
Kunstnerisk konsulent Biblioteket I Hammerfest.
Kunstnerisk konsulent brannstasjonen I Tromsø.
|
|
| |
Omtale
_________________________________________________________________
Ove Stokstad
Trondheim 1999
Grafikken er for øyeblikket erklært død, mer død enn skulptur og maleri tilsammen. Denne diagnosen er trolig noe forkastet. Arnold Johansens utstillling viser at legeerklæringen må gjelde en skinndød.
Johansens grafikk har den styrken og livskraften som overbeviser om at grafikken, med sine egenartede muligheter og utrykk, i høyeste grad er en meget oppegående og vital kunstform med en fremtid.
Da jeg for første gang for mange år siden fikk se Arnold Johansens trykk fornemmet jeg noe helt eget, noe genuint. Det var en dirrende undertone tilstede som jeg ikke fikk tak på.
Uansett forsto jeg at det lå et dypt alvor bak hans arbeider.
Senere har jeg forstått at det jeg ikke fikk, og kanskje ikke fortsatt ikke får tak på, nettopp er det som griper og rører meg så dypt.
Arnold Johansen bruker sin menneskelige følsomhet og innsikt, og sin respekt for den vanlige mann og kvinne og deres kår, som utgangspunkt for mye av sin grafiske diktning, det være seg i portrettene eller de eiendommelige landskapene. Portrettene, landskapene og kunstneren selv henger på forunderlig vis tett sammen. Johansen er ikke redd for å vise at han bor og har sine røtter i Vest- Finnmark. Men hans kunst hever seg høyt over de overfladiske og upresise begrepene distriktskunstner og provinsialisme.
Johansen tar utgangspunkt i det nære og dagligdagse, og hever det opp på et annet plan.
Hans portretter gir rom for sterke menneskelige følelser. De forteller om drama, ren desperasjon og kriser, men også om sterke karakterer og medmennesker som aldri gir opp, og som har en overveldende og imponerende vilje til å holde ut og vandre videre.
Portrettene er fortsettelser av landskap de hører til i, og forteller om levd liv og livskampens mange aspekter.Johansen balanserer i sin portrettkunst på en meget stram linje hvor han til fulle viser beherskelsens kunst og sin velutviklede følsomhet innenfor områder som i verste fall kunne ende i føleri. I sin strigente portrettkunst fremstår Arnold Johansen i mine øyne som en dyptloddende humanist.
Hammerfest-bosatte Arnold Johansens grafiske verk gir både regionale som internasjonale assiasjoner: Han er en del av den store nord-norske tradisjonen som rommer sentrale kunstnere som Espolin Johnson og Kåre Kivijarvi. Samtidig fornemmer jeg referanser til så forskjellige kunstnere som den eruptive danske Svend Wiig Hansen og den nyskapende nederlandske Hercules Seghers (ca 1590- 1640) og dennes forvitrede landskaper etset i jern.
Men Arnold Johansen står støtt på egne ben. Han er en markant kunstner som fabulerende spiller på et bredt erfaringsmessig og teknisk register. Hans produksjon har en sjelden konsistens. Han har utviklet fotogravyren i Norge på en egenartet måte, nærmest skapt sin egen nisje, og har supplert denne med i hovedsak tresnittet som teknisk og utrykksmessig kontrapunkt, For å få fram bildets maksimale uttrykk og dramatiske muligheter er alt som kan oppfattes som dekorasjon eller ren effekt, alt uvesentlig og irrelevant, skrellet bort.
Arnold Johansen har valgt å uttrykke seg gjennom arbeidskrevende teknikker og materialer som gir mye motstand, noe som øyensynlig passer hans reflektive temperament. Hvert bilde er blitt til gjennom tidkrevende og langsommelige prosesser,
langt borte fra vår digitale rastløshet. Han holder fast ved den langsomhetens estetikk grafikken representerer, og utfordrer seg selv og andre ved å benytte seg av tradisjonelle grafiske teknikker for å skape samtidskunst som angår oss.
Hans seneste arbeider, de monumentale tresnittene i reduksjonsteknikk og med sterk fargebruk, viser at han er en kunstner i kontinuerlig utvikling. Det er en moden og særpreget personlighet som presenterer seg gjennom denne retrospektive utstillingen. Han fremfører sitt visuelle drama i like mange nyanser og forskjellige styrkegrader som han benytter i sine etsebad for sine valørmessige rike etsinger.
Dagbladet
Dato:7. november 2004
Motbilder fra nord
Arnold Johansen viser landskapsbilder fra sin base på
fødestedet Hallvika vedværharde Barentshavet.
Fotoprint, Galleri F15, Jeløy
Hos Arnold Johansen får begrepet hjemstavnskunst et nytt
innhold.
Allerede i akademitida merket man
seg Arnold Johansens kombinasjon av foto og grafikk i bilder
med motivmessig fjern forankring fra hovedstadens urbane
utvikling. Fra sin seinere base på Hallvika har han fortsatt å
vise den visuelle gyldigheten i grafikkens gjenstridige
teknikker.
Tre ulike motiver
Derfor overrasker det heller ikke at hans nye fotoprinter i
Galleri F15 skiller seg ut fra det meste av den øvrige
kamerakunsten her til lands, selv om det fins fellestrekk
mellom Arnold Johansen og hans fotograferende navnebror Rune.
Det tekniske grepet med å knekke billedflaten slik at man ser
tre ulike motiver fra sidene og forfra, har aner tilbake til
manierismen i den vestlige kunsttradisjonen.
Men verken de tekniske effektene i seg eller den
kunsthistoriske forbindelsen spiller mer enn sekundære roller
for Johansens bilder.
Avansert impresjonisme
Han bruker dette grepet for å vise menneskers sammensatthet og
samhold, og for å synliggjøre de sykliske sidene og
forandringens vesen som speiles av naturrommet til de ulike
døgnets sider rundt et fiskevær.
Landskapsbildene kan i utgangspunktet minne om en slags
teknologisk avansert impresjonisme. Men jeg opplever dem som
noe mer.
Ved å velge bort sommeren og knytte eksistensens vilkår til en
vinterlig naken kyst, eliminerer han det sesongmessig mest
eksotiske ved et sted som Hallvika. Men han formidler også
fargemessig fascinerende motbilder til klisjeen om kontrastene
mellom midnattssollys og mørketid som er så utbredt her sør.
Johansen får oss til å se at naturens nyanser skifter med
årstidene, selv om det vinterlige grepet på naturen sitter mye
lengre på 71 grader nord.
Gjensidighet
Fotografiene av mennesker skifter fra bilder på gjensidigheten
i et samliv til å anskueliggjøre den doble identiteten hos
samiske nordmenn.
Hos Johansen er det også nærliggende å se dem som modeller for
et større kollektivt portrett, ikke så mye typiserte ut fra
livet under spesielle naturgitte og samfunnsmessige forhold.
Man møter først og fremst individer på basis av de geografisk
gitte grunnvilkårene. De kan tolkes som en lavmælt hyllest,
som finner en felles klangbunn i de klart eksponerte
naturbildenes med deres vekslende og fargemessig finstemte
bakgrunn.
Temperaturen antyder hjertevarme, som gir spirit til å stå
imot de verste trøkkene fra meteorologien og økonomien.
Klassekampen, torsdag 1. oktober 1992
Den annens ansikt
Bildekunst
Arnold Johansen: “Bak oss”. Portretter av mennesker. Etsninger. Galleri Norske Grafikere, Oslo t.o.m. 4. oktober
FREMMEDHET - verfremdung - er et tema såvel som et virkemiddel i det meste av den moderne kunsten, på en eller annen måte ytrer fremmedfølelsen seg, det være seg gjennom en kald, distanserende teknikk, en disharmonisk stilblanding, en overrumplende råskap
Om sorg
Arnold Johansens uttrykk er hverken rått eller iskaldt; hans verfremdungsteknikk ligger på et svært nøkternt lavmælt plan: han har overført foto-portretter i sort/hvitt av menn og kvinner til etsinger. En rekke ansikter møter oss frontalt, nesten monumentalt, i store formater.
De stirrende øynene og den delvise utviskning av ansiktstrekkene antyder noe i retning av ytterste nød eller forfall, alderdom, men må også kunne forståes på et mindre bokstavelig, eksistensielt plan; det er med andre ord ikke bare tale om den ytre, tydeligvis reduserte tilstand.
Det handler om sorg og forsoning. Om det menneskelige møtet, ansikt til ansikt. Det kunne være fristende å trekke en parallell til den franske filosof Emmanuel Levinas som fremhever menneske-ansiktet som en slags underlig, mysteriøs lysning i den uoversiktlige og ufattelige væren: en stillfaren og meget ydmyk humanisme, uten det forflatende hovmot som en del av den tradisjonelle humanistiske tenkning er skjemmet av - også i billedkunsten.
Tilbake til begrepet fremmedhet, jeg tror det bak denne svært vare utstillingen ligger en intens vilje til å bruke kunsten til noe mer enn bare å avbilde, rent tinglig. Fotografiet er utgangspunktet, med sin mekaniske registrering: det sier sitt om vår avmakt i forhold til det faktiske - de gitte betingelser i våre liv. Så kommer kunstneren inn med sin følsomme bearbeidelse, og det er her sorgarbeidet begynner...
Det er vanskelig å fri seg fra inntrykket av disse ansiktene. I sin enkle, sørgmodige tilstedeværelse insisterer de lavt din oppmerksomhet. De retter sine blikk mot deg...
Indre frihet
På denne måten er de ikke bare ren forkommen og loslitt virkelighet; de har sin indre frihet, ennå, synes det som. Bildene taler et enkelt språk om en menneskelig verdighet som står på spill. Igjennom bearbeidelsen fra fotografiet til det ferdige trykk har de gjennomlevd en lutrings-prosess under kunstnerens hånd som gir dem tilbake den menneskelighet som kameraets kalde fremmedgjørende blikk har tingliggjort.
Til slutt et lite forbehold: enkelte ganger kan inntrykket bli litt forsert - jeg synes de stirrende blikkene og de dype ansiktsskyggene iblant kan fremstå som litt for virkningsfulle, grimaseaktig. Det er en fallgruve som denne åpenbart begavede kunstneren nok må passe seg for; det er en hårfin balansegang mellom den fremmedgjøringseffekt som springer ut av temaets og uttrykkets indre nødvendighet og de som virker påsatt - utenpåklint.
Men i det vesentlige er dette virkelig en utstilling som holder, i den enkle sammensmeltning av form og innhold, hvor innhold eller tematikk bearbeides gjennom de konkrete materialer kunstneren har valgt; her finnes ingen dekorative elementer, ingen fikse frekkheter - ikke noe av den banale kjappheten eller pynteligheten som tilslører vår sårbarhet i deler av den rent estetiserende epigon-modernismen. Det er ingen tvil om at kunstneren har tatt seg tid til å berøre og bli berørt av - disse ansiktene.
PETER SERCK
|
|